Aberdeen

Etter reisen via London og Edinburgh ble vi værende fire uker i Aberdeen. Det meste av den skotske familien vår bor i området, så jeg gjorde soverommet om til kontor, mens venner og familie fyllte opp Airbnb-leiligheten vår med leker og sjokolade.

Det var veldig hyggelig, men selve byen? Den har dessverre ikke særlig å by på for turister. Aberdeen er en bilby i forfall, med en oljebasert gullalder lagt bak seg. Aberdeen viser hvorfor oljeland bør fase ut produksjonen gradvis og ikke vente til pengene blir borte over natta. Busstilbudet var aldri godt og budsjettkuttene har ikke gjort dem bedre. Du kan ikke bare hoppe på en buss, du må planlegge, møte opp tidlig i tilfelle bussen velger å komme før tiden, og samtidig være forberedt på at den ikke kommer i det hele tatt, slik at du må vente en halvtime eller time til neste buss.

Å gå rundt i byen er slitsomt og føles utrygt, særlig med to små barn. Bilene kjører som om de eier gatene. I mange byer finner fotgjengerne og bilistene en slags balanse. Gata tilhører bilistene, men det er mange nok som går til at de må respektere dem likevel. Ikke i Aberdeen. Ingen stopper for å slippe over fotgjengere, og kjørestilen sender et klart signal om at hvis du er dum nok til å befinne deg på vei over gata når jeg kommer, så er det ditt problem.

Byens største handlegate, Union Street, (på bildet over), har blitt gjort om til byens første og eneste ordentlige gågate, men dette har skjedd så nylig at det ikke er noe gågateliv der ennå. Folk går der som om de ikke føler seg helt sikre ennå på at bilene er borte. Det skjer ingenting der, det er bare en diger, tom, avsperret gate, og det er godt mulig den snart blir gitt tilbake til bilene.

Pandemien har også satt sine spor. I kjøpesenteret vi bodde ved var mange av lokalene tomme. Den greske favorittresturanten vår klarte seg nesten, men ble tvunget til å legge ned av tomteeieren.

På toppen av det hele er det ingenting å gjøre i sentrum for barn. Knapt noen lekeplasser. Få steder hvor man kan sette seg ned og senke skuldrene mens barna løper rundt fritt. Så, ikke var det hyggelig å vandre tilfeldig rundt i nærområdet, og ikke var det lett å ta lengre turer heller. Duthie Park og stranda er fin, det er bare tungvint å komme seg dit. Etter en tur langs stranda kommer man til Footdee, det eneste virkelig fotgjengervennlige og turistvennlige området av Aberdeen, en gammel fiskerlandsby med trange gater og rekker med små hus. Dra dit. Men så skal du tilbake igjen, og da er det enten en lang gåtur langs bilveier eller å gi seg hen til det uransakelige busstilbudet.

Det meste du har lyst til å se i Skottland befinner seg utenfor Aberdeen. Det tok vi oss ikke særlig tid til denne gangen. Vi fikk en dagstur med toget til landsbyen Insch. Her er det fint. Vi skulle gjerne også besøkt Stonehaven igjen, hvor slottsruinene Dunnottar befinner seg i gangavstand. Skottland har en egen sjarm som består av én porsjon brutal steinarkitektur, én porsjon bølgende berg- og sjølandskap, og to porsjoner ålreite mennesker som fortjener bedre enn å være lenket til bilene sine og gærningene i England. Besøk Edinburgh, småbyene og innsjøene, men dropp Aberdeen.

Togturen via York

Vi satset på komme oss til Manchester på én dag. Jeg har vært usikker på hva som vil fungere best for oss, nå som vi reiser med to småbarn: Legge opp til sjeldnere og lengre reiseetapper, eller hyppige, korte reiseetapper? Reisen hjem fra Manchester vil bestå av hyppige, korte reiseetapper. Jeg ser for meg at det kan bli slitsomt for toåringen, som får en ny seng å våkne opp i nesten hver dag.

Men det er sannelig ikke lett med lange reisedager heller. Toget fra Aberdeen til York tok fem timer. Der satte vi av et par timer til å spise og hvile, før vi satte oss på toget til Manchester, som tar en time. Det ble en lang reisedag for toåringen, men det ble sannelig en lang dag for oss voksne også.

Jeg var litt innom dette i Togeventyret. Jeg liker å reise med tog, men jeg liker ikke å sitte hele dagen på tog. Når jeg hører om folk som reiser fra Norge til Barcelona på tre dager, er ikke innvendingen min at reisen går for tregt, men at den går for raskt. Jeg har ikke lyst til å bruke hele dagen på reise. Men det gjorde vi altså til Manchester. Uten barn ville det vært lettere. Med barn ble det en lang tur.

Toåringen lot seg underholde av togene og landskapet utenfor vinduet en stund. Så tok vi frem iPaden, og den hjalp en stund. Men så falt han ned fra togsetet og gråt høylytt i en halvtime.

Min holdning som pappa til at barna forstyrrer medpassasjerer er egentlig at det er ikke mitt problem. Vi må gjøre vårt, selvfølgelig. Lavt volum på iPaden. Be dem snakke lavt. Stopp dem hvis de aktivt forstyrrer andre. Men altså, de kommer til å lage lyd. De kommer til å gråte. Og hvis de ramler ned fra setet og slår seg, kommer de til å gråte mye. Det er naturlig og greit, ikke et problem jeg skal “løse” med frenetisk hysjing. Gi dem en klem og vent til det går over.

Vi fikk noen irriterte blikk fra en ung kvinne. Jeg reagerer på sånt litt som jeg gjør på kjøttetere som ikke tåler å tenke på hvordan dyrene de spiser blir slaktet. Det er trist. Det har på en måte skjedd et brudd mellom deg og virkeligheten du lever i. Barn finnes, du har vært barn selv, de skal fraktes rundt de også, og de oppfører seg som barn. Sånn er det bare. Det er slitsomt, men det er ikke noe man skal bli irritert over. Det at det sitter gråtende barn i togsetet ved siden av deg er ikke et problem noen skal løse for deg.

Gråten gikk over. Babyen var det lettere å reise med. Vår erfaring er at når man ammer, er det lett å blidgjøre babyer på reise. Men det er likevel slitsomt å holde henne i timesvis.

Det var nok en tabbe å legge inn en så lang reisedag som vi gjorde. Da jeg vandret rundt i York mens vi ventet på neste tog, angret jeg også veldig på at vi ikke la inn en overnatting der. York fremstår som en ekte turistby, og store deler av sentrum er sperret for trafikk. Jeg er ikke alltid glad i å besøke turistbyer. Min definisjon på en autentisk turistopplevelse er noe som ville vært der selv om jeg ikke var der med pengene mine. I turistområdet av en by finnes det nesten ingenting slikt. Det er falskt og slitsomt i store mengder.

Men vet du hva du alltid kan gjøre i en turistby? Du kan gå ut døra fra overnattingsstedet ditt og ha en ålreit og trygg dag med vandring og fine ting å se på. Det savner jeg etter fire uker i Aberdeen.

Manchester

York får vente til en annen gang. Denne gangen dro vi rett til Manchester. Det er også en bilby, men bilistene kjører noe mindre aggressivt enn i Aberdeen, mer som de gjør i en vanlig europeisk storby som bare ikke har oppdaget sykkelveier ennå. Sentrum er kompakt og levende, det går trikk og buss her, noen av dem gratis.

Jeg liker Manchester mer for hver gang jeg kommer hit. London er en fin by å være turist i, men samtidig en pompøs by hvor jeg går rundt med en følelse av at noe fryktelig foregår like under overflaten. I gatene finner du ubearbeidete levninger etter det onde imperiet side om side med svindyre leilighetsprosjekter som fungerer som investeringsobjekter for utenlandske skurker og pensjonsfond, blandet her og der med council housing som på forunderlig vis har overlevd tiårene med markedsliberalisme og austerity. Gammel og ny galskap satt sammen til en ligning som ikke går opp.

Manchester har mye av det samme kompakte storbylivet, men tar seg selv mindre seriøst. Du snubler ikke over imperiet og oligarker ved annethvert gatehjørne. Du aner lukten av store penger her også, men mer på nivå med andre europeiske storbyer. Fabrikkene i kanalområdet i sentrum har blitt gjort om til leiligheter. Høye og veldig høye nybygg skyter opp fra tomtene i mellom. Vi bor i ett av dem, i en sjelløs Airbnb-leilighet nær togstasjonen Oxford Road. Både utleievirksomheten og hele bygningen fremstår som et kynisk prosjekt, men stedet gjør nytten, og det er sannelig ikke lett å finne gode steder å bo når man reiser som familie. Det skal jeg komme tilbake til senere.

Manchester er uansett en ålreit by å være i. Jeg går fortere, er i bedre humør, gleder meg over alt livet. Fint er det også i bydelen Urmston, litt utenfor sentrum, hvor vi har familie. Utenfor sentrum består Manchester av endeløse forstadsområder med rekkehus og veilabyrinter. Det som likevel redder disse områdene er at husene er mindre og står tettere enn i tilsvarende amerikanske og norske forsteder. Det er tettbygd nok til at et visst byliv er mulig. Bil må du ha, og folk kjører fort, men gatene er trangere, bilene mindre. Skal du først ha bilbaserte forsteder, finnes det verre måter å bygge dem på.

Om litt over en uke setter vi kursen hjemover, med tog via Bordeaux, Paris, Aachen, Münster og Kiel. I mellomtiden: Les Togeventyret og begynn å legge planer for ditt eget neste togeventyr.